Referat fra møte i NNF nr. 929, 28. november 2017

Formannen ønsket 32 medlemmer velkommen. Han beklaget på vegne av styret at
det ikke vil bli holdt noe eget julemøte i år. Erfaringene fra de senere årene har vært
at julemøter gjerne blir vellykkede når de holdes privat hos et av medlemmene (de
siste gangene hos Christian Pedersen), men mindre vellykkede når de må holdes på
restaurant. Styret inviterte medlemmene til å fremme kreative forslag til opplegg for
så vel julemøter som sommermøter i tiden fremover, for eksempel hvis noen
disponerer gode kantinelokaler eller liknende på jobb.
Formannen orienterte ellers om det arbeidet som er igangsatt med å forbedre
foreningens nettside, som vi alle ønsker skal være den viktigste kanal for oppdatert
informasjon til medlemmene. Styret har oppnevnt John Arvid Lippestad som ny
webredaktør, med Tommy Indregaard som datateknisk ansvarlig. Vi kan allerede nå
registrere at mye er gjort for å komplettere innholdet på nettsiden med praktisk viktig
stoff og samtidig fjerne innhold som er foreldet. Noe som opptar mange medlemmer,
er at det skal være mulig å finne auksjonslistene til medlemsmøtene i forkant av
disse. Dette skal nå være i orden. Det arbeides dessuten med å få til en
hensiktsmessig samordning med foreningens Facebookside, som drives av Kjetil
Kvist. Kvist kunne opplyse at denne siden nå har et høyere antall «likes» enn
foreningen har medlemmer. Forøvrig jobber styret videre med et hensiktsmessig
opplegg for medlemskontakt via epost. Styremedlem Jo Buvik har særlig ansvar for
dette.
Formannen kunne ellers opplyse at styret har etablert god kontakt med den nybakte
doktoren i numismatikk, Linn Eike Ramberg, og at hun er invitert som
foredragsholder til vårt medlemsmøte i april.
Kveldens foredragsholder var Ole Bjørn Fausa, NNF-medlem og sjef for
Samlerhuset, som foredro om «En liten reise blant de første elektrum-myntene fra
Lydia» – og som i oppfølgingen av dette prøvde å besvare spørsmålet om de lydiske
myntene virkelig var først i verden.
Lydia lå på vestsiden av Lilleasia, som et knutepunkt for handel både til lands og til
vanns. Det var endestasjon for det som senere fikk betegnelsen «Silkeveien» og for
de andre store karavaneveiene fra Østen. Fra Lydia var det lett å seile over
Egeerhavet til alle øystatene i vest. Lydia var et velorganisert, stort kongerike, og
utstrakt handelsvirksomhet må tidlig ha ført til behov for betalingsmidler. I
hovedstaden Sardis fantes kanskje verdens første butikker; gambling var utbredt,
likeledes prostitusjon – som i en moderne havneby. Det var rikelig tilgang på edle
metaller. Elven Pactolus førte med seg gullstøv og små gullklumper ned fra fjellene i
innlandet. Gullstøvet var blandet med sølv, i en naturlig legering med fra 65% til 85%
gull. Legeringen ble kalt elektron, og de første lydiske myntene ble preget i denne
legeringen, som også er ganske hård og slitesterk og velegnet til formålet.

Man har antatt at de første lydiske myntene, med blank forside og innslått bakside
ble preget ca. 660 f.Kr. Senere har det blitt hevdet at de kanskje allerede kom ca.
680 f.Kr. Mynter skiller seg fra andre betalingsmidler ved at det står en sterk
sentralmakt bak som garantist for vekt og lødighet. Det viser seg at myntene fra
Lydia hadde en standardisert vekt på 1/3 stater med et avvik mindre enn 0,01 gram.
For 1/3 stater kunne man visstnok kjøpe 16 sauer, så det var vel tvilsomt om de ble
meget brukt i daglig handel. En lydisk stater veide 14,3 gram. En ny serie med
samme vekt hadde en forside med striper, og deretter kom mynter med et primitivt
løvehode preget oppå striper.
Det er grunn til å anta at de første myntene ble preget under kong Gyges (687-645
f.Kr.). Andre konger har blitt knyttet til omgang med gull, så som i myten om kong
Midas, som ønsket at alt han rørte ved skulle bli til gull, og kong Krøsus, hvis navn
fortsatt knyttes til ekstrem rikdom. Den samme Krøsus innførte mer praktiske mynter,
både i raffinert gull og i sølv, i mange forskjellige valører, hvorav den minste veide
1/192 stater, ca.0,07 gram. Kongens mynt hadde stabil kjøpekraft, og kunne også
brukes ved betaling av skatt. At det av og til ble jukset med legeringen, og at det
faste verdiforholdet på 10:1 mellom gull og sølv varierte var uunngåelig. Kongen fikk
nok også mer for myntene enn metallverdien, som kongelig privilegium. Lydia gikk
under som kongerike i 546 f.Kr. etter erobring av Persia. De selvstendige bystatene
overlevde, og det finnes over 100 ulike varianter av myntmotiver for ulike bystater.
Hvem var først til å prege mynter? Fire kandidater har vært lansert: Lydia, Aegina,
India og Kina. Den store øya Aegina, med sin strategiske beliggenhet like syd for
Athen, kom tidlig i gang med utmyntning, men ikke så tidlig som i Lydia. India kom
nok noe senere. I Kina var støpte og pregete betalingsmidler i omløp kanskje
allerede ca. 1100 f.Kr., men om de kan kalles mynter er diskutabelt. Noen av dem,
formet som små spader eller kniver hadde enkle inskripsjoner fra ca. 700 f.Kr. og kan
kanskje ha vært brukt som mynter, men det blir et definisjonsspørsmål. Myntene fra
Lydia kan i alle fall sikkert defineres som mynter.
Etter foredraget svarte foredragsholderen på en rekke spørsmål og fikk deretter
overlevert den sedvanlige flasken rødvin.
Kveldens auksjon ble meget vellykket, fordi man denne gang hadde et utvalg
objekter av høyere kvalitet enn på lenge. Det var Oslo Myntgalleri som hadde bidratt
til dette, basert på en lot fra utlandet. Femti nummer, hvorav omtrent halvparten
romersk mynt, innbrakte kr. 17.565.

Carl Henrik Størmer/Sverre Dyrhaug