Olav E. Klingenberg
Brynjulf Bergslien
I NNT 3-2014 skrev vi om Speciedaleren fra 1861 som ble solgt i Sverige til en norsk kjøper for SEK 1.850.00 + salær (utropet var for øvrig på SEK 100.000, ikke 1 mill., slik vi kom i skade for å skrive). Det spesielle ved denne mynten var at den var signert ”B” for gravøren Bergslien og bare eksisterer i 13 eksemplarer.
For dem som ikke samler mynt, er Brynjulf Bergslien først og fremst kjent som billedhugger. Karl Johan statuen, rytterstatuen foran slottet i Oslo er hans verk, det samme gjelder Wergeland i Studenterlunden, samt en rekke byster og statuer av 1800- tallets store personligheter.
Bergslien var født i enkle kår i Voss i 1830 som en av tre brødre. Alle skulle bli kunstnere: bror Knud er best kjent for sitt maleri av birkebeinerne som på ski bærer Håkon Håkonssøn over fjellet, mens bror Nils, også maler. var regnet som en stor folkelivsskildrer, foruten at han malte ”vovede” motiver fra mytologien.
Brynjulf ble imidlertid satt i gravør- og siselørlære – først i Bergen, senere hos J. Tostrup i Christiania. Som 23 åring dro han til København som assistent for medaljør Harald Conradsen. Han drømte imidlertid om å bli billedhugger, og begynte på Kunstakademiet ved siden av sitt arbeide hos medaljøren.
Mens Bergslien var i København, døde kong Oscar I i 1859. Ny konge ble Carl XV (norske politikere ville ha ham som Karl III eller IV (avhengig om Karl Knutssøn Bonde skulle regnes inn kongerekken), men det ville ikke Carl – han ble XV også i Norge). Kongeskifte krever ny mynt.
Norge hadde ingen overflod av gravører, men man hadde Bergslien i København, og Finansdepartementet foreslo å engasjere ham til å gravere de nye myntene. Omtrent samtidig ble han også bedt om å lage kroningsmedalje for den planlagte kroning i 1860.
Bergslien tok oppdraget, og reiste til Kongsberg for å drøfte myntenes utforming med ledelsen for Den Kongelige Mynt og direksjonen i Sølvverket. Bergslien hadde klare meninger om utformingen, som skulle avvike fra Oscars mynter. Myntverket likte det lite, mens Sølvverket var mer entusiastisk. Sluttresultatet ble likevel mindre omfattende enn Bergsliens forslag.
Bergslien tok kontakt med Mønten i København, og her viser jeg til Michael Märcher ved den kgl. Mønt og Medaillesamling i København, som refererer og kommenterer korrespondansen mellom Bergslien, det norske Finansdepartement, det danske Finansministerium og Mønten i København på side 14.
Man kan i den refererte korrespondanse ane en viss tilfredshet hos Finansministeriet når man får i oppdrag å bistå til produksjonen av norske mynter og medaljer; det er tross alt bare 46 år siden 1814, og man nøyer seg med å ta 250 speciedalere for arbeid og bistand.
Bergslien får teknisk hjelp hos medaljør ved Mønten, Frederik Christopher Krohn, og i august 1860 – ett år etter at han fikk oppdraget – kan han levere de ferdige stemplene for 1 og 1 ½ speciedaler, samt 24 og 12 skilling til Kongsberg. De to høyeste valørene var satt med signaturen ”B” under halsavskjæringen på advers. Mynten på Kongsberg hadde i sin tid gitt Finansdepartementet beskjed om at myntene ikke skulle ha signatur. Om beskjeden ble sabotert eller bare uteglemt, vites ikke. Bergslien graverte iallfall inn sin ”B”.
I 1860 sto man overfor en begivenhet som skulle få betydning for myntene. Etter mange års forberedelser skulle man endelig igangsette oppførelsen av en norsk parlamentsbygning, Stortinget – og i 1861 skulle grunnstenen nedlegges. Etter gammel skikk skulle mynter fra regjerende monark ligge i stenen. Følgelig bestilte Finansdepartementet 10 mynter av hver valør. Myntene ble levert 30. mai s.å., i alt 13 – idet det i tillegg til de 10 bestilte var pliktavlevering til departementets myntsamling, Myntens egen samling og til Universitetets Myntkabinett. (Finansdepartementets myntsamling er senere overdratt Myntkabinettet.)
Finansdepartementet likte ikke det de fikk. De reagerte på myntens utseende, at preget ikke var perfekt. Myntmester Casper Herman Langberg svarte at årsaken var stemplene fra Bergslien, relieffet var altfor høyt – nærmest medaljepreg. Dette skapte problemer i produksjonen. De myntene departementet hadde fått var de peneste man hadde fått til.
Langberg var klar på at dersom stemplene fortsatt skulle benyttes måtte de gjennomgå vesentlige forandringer – og dessuten – kunne man benytte anledningen til å ta bort B’en. Departementet var enig: ”forsaavidt saadant uten Skade for Myntenes Udseende for øvrig kan skee”.
Og slik ble det, relieffet ble senket, og B’en ble borte fra de myntene som ble preget på slutten av 1861 og i 1862.
Slik har det seg at man bare har 13 hel- og halvdalere med signatur B.
Av disse ble ett sett (også med 24 og 12 skilling) sammen med kroningsmedaljen fra året før, lagt inn i en sølveske – som under stort seremoniell ble satt inn i grunnstenen for Stortingsbygningen 10. Oktober 1861.
1 spd 1861 med “B” advers
Hva med de resterende 12?
Av disse er tre i offentlige samlinger, to i Myntkabinettet og en i Kongsberg. Én var i DnC’s samling (nå DnB), én i Videnskapenes Selskabs samling i Trondheim, og tre – nå muligens fire i private samlinger. Vi vet ikke om mynten som nylig ble solgt i Sverige kommer fra en av de 3 kjente privatsamlingene – eller om den er ”ny”.
Det er m.a.o. seks – eller fem – sett av de ”medaljepregede” 1861-myntene som det ikke kan gjøres rede for. Spørsmålet er jo hva som skjedde med de ni andre settene Finansdepartementet fikk, de som ikke ble lagt i grunnstenen og i departementets egen samling? Ble de gitt som erkjentlighetsgave til departementets ledelse, noen i hoffet – eller hva med Carl XV selv? Kanskje har noen liggende ”noen mynter” i framskapet som minne etter tippoldefar som var høvding i Finansdepartementet?
Mens hel- og halvdalerne er lette å spore pga B’en, var det jo også 13 eksemplarer av skillingsmyntene i ”medaljepreg”. Av disse har man et visst styr på 24-skillingene, mens 12 skillingene normalt regnes inn i det generelle opplag på 2.500 for 1861. De burde kanskje kunne kjennes på sitt høyere relieff, selv om dette neppe er så markant på de mindre valørene. ( Om 24-skillingen som ble solgt på Lissner-auksjonen i år ( se s. Yy) er umulig å si uten å fysisk ha sett mynten. Vi vet imidlertid at en av 24-skillingene ble solgt til USA (Ahlstrøm 2 (1972) lot 292). Kanskje prisene som nå oppnås for disse myntene kan få noen til å titte dypt i skapet, dette er ikke mynter man kaster i søpla. Kan vi håpe.
Og hvordan gikk det med Bergslien?
I 1861 giftet han seg og flyttet til Christiania, og etablerte atelier i Rådhusgaten hvor han holdt hus i 40 år. Skulptur var dårlig betalt, så han fikk fortsatt sine viktigste inntekter fra stempelskjæring (firmastempler o.l, det er ikke kjent at han laget flere myntstempler) og gravering. Men i 1867 kom gjennombruddet som billedhugger – han vant konkurransen om rytterstatue av Karl Johan. Han arbeidet på statuen fra 1868 til 1875, og avdukningen var henimot en nasjonal begivenhet med skoler, butikker og kontorer stengt i hovedstaden. (Litt ironisk: Statuen er satt sammen av plater, som ble tilvirket enkeltvis i København – som stemplene til 1861-myntene.) Statuene av Henrik Wergeland, P. Chr. Asbjørnsen og Johannes Brun er vel kjent, det er et utall av byster av datidens kjente menn, og Nasjonalgalleriet har 23 verker av ham. Han tok elever, den mest kjent tør være Gustav Vigeland. Fotografiet av den voksne Bergslien antyder en frodig personlighet, det forbauser ikke at han ble stormester av Kunstnerforeningens Purpurneseorden. Samme år som Karl Johan i bronse ble avduket ble Bergslien oppnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
Kilder:
En særlig takk rettes til Bjørn Ragnolf Rønning, som har gikk meg lov til å bruke hans artikkel i OMHs katalog nr. 12, 1984 som hovedkilde.
Glenny Alfsen i Norsk Biografisk Leksikon 2009 (nbl.snl.no/Brynjulf_Bergslien
Kollbjørn Skaare: Norges Mynthistorie Bd.1, Oslo 1995.
