Referat fra møte nr. 901 i Norsk Numismatisk Forening, tirsdag 30. september, 2014.

Formannen ønsket de 29 medlemmer velkommen, før kveldens foredrag: Sverre Dyrhaug: “Hvem utmyntet brakteater i Norge på 1100-og 1200-tallet? Et mysterium i europeisk brakteathistorie”.

Den norske borgerkrigstiden (1130-1240) var preget av konstant strid om kongemakten. Selv under Magnus Erlingsson (1161-1184) og Sverre Sigurdsson (1177-1202) var det tilbakevendende kamper som måtte svekke alvorlig grunnlaget for et stabilt styringsapparat. Dette ble kompensert i noen grad ved at kirken utviklet seg som en sentralisert institusjon med innflytelse på mange samfunnsområder, særlig etter etableringen av erkebispesetet i Nidaros 1153. Myntene fra borgerkrigstiden består i all hovedsak av ørsmå brakteater. Totalt sett dreier det seg om et hundretall forskjellige brakteattyper, de aller fleste uten noen form for påskrift som knytter dem til bestemt myntherre eller pregningssted. Dette etterlater stort rom for usikkerhet, til frustrasjon for alle som ønsker ”orden i myntrekkene”. Skaare (1995) er i sin katalogdel svært tilbakeholden med presis rubrisering av enkeltmynter, og henviser i stedet de fleste til oppsamlingshit (”anonyme brakteater”) for periodene 1150-1170, 1170 -1205 og 1205-1260. Forsøk fra andre skribenter (ikke minst Christian Simensen) på mer presis angivelse av enkeltmynter eller grupper av disse, har fått liten støtte fra universitetsnumismatikerne. Et viktig tema som har vært hyppig diskutert gjelder forståelsen av en hovedgruppe, bokstavbrakteatene: Hvilken logikk lå bak bokstavmerkingen? Et annet spørsmål som har skapt mye engasjement er om, og i hvilken grad, det ble preget mynt i erkebiskopens regi, i tillegg til den myntproduksjon som kongemakten og dens ulike innehavere og pretendenter sto for. Mange mener, som Schive og Holmbo, at slik utmynting må ha begynt på 1100-tallet, altså før Håkon Håkonsson formelt innvilget erkebiskopen myntrett i 1222.

Kan man bringe nytt lys over norske brakteater ved å studere forholdene i Tyskland og andre deler av Europa? Historien om brakteatenes utvikling i Tyskland fra ca 1130 og den videre utbredelsen til deler av sentral-, øst- og nord-Europa er nylig beskrevet friskt og inspirerende av Roger Svensson, svensk økonom, forsker og myntsamler, i boka ”Renovatio Monetae. Brakteater og myntningspolitik i högmedeltidens Europa” (omtalt i NNF-nytt 2/2014). En hovedtese hos Svensson er at bruken av brakteater representerte en særegen myntpolitikk, som baserte seg på hyppige, periodiske tvangsomvekslinger, ofte gjennomført på årlig basis. En myntpolitikk som dette forekom også med tosidige mynter, men aldri med samme intensitet som for brakteatene i 1100- og 1200-tallets Tyskland. Et viktig poeng var at en og samme type brakteater skulle fungere alene i sin region i sin virkeperiode, inntil den ble byttet om til en ny type med omtrent samme design, men med visse synbare nye kjennetegn. Brakteatene skulle kunne produseres raskt og kostnadseffektivt, og essensen i det hele var at den pålagte vekslingen til fastsatt kurs (for eksempel 4 gamle mot 3 nye) skulle fungere som en pengeskatt og inntektskilde for myntherren. Nettopp fordi brakteatene var tiltenkt kort liv, ble de tilsynelatende akseptert som betalingsmiddel av brukerne, til tross for deres skjøre og gebrekkelige karakter.

Den norske brakteathistorien følger et tidsløp som passer godt med utviklingen i Tyskland og tilgrensende områder. Det passer godt når de dukker opp rundt midten av 1100-tallet og senere forsvinner på slutten av 1200-tallet, bare etterfulgt av en ”hulpenningperiode” fra 1300-tallet der brakteatene gradvis får rollen som undernominal under større, tosidig mynt. Derimot er det, i følge Svensson, andre sider ved de norske brakteatene som gjør det vanskelig å passe dem inn i en ”europeisk mal”. De norske brakteatene, som var i særklasse minst i hele Europa, skiller seg tilsynelatende ut fordi et stort antall brakteattyper synes å ha sirkulert ved siden av hverandre samtidig. Uvanlig er det også at hele det vidstrakte Norge synes å ha fungert som ett integrert valutaområde, og at man mangler holdepunkter for at det ble gjennomført tvangsomvekslinger med fast frekvens. Svensson betegner de mange ulike typene av norske brakteater på 1100- og 1200-tallet som den største uløste gåten i europeisk brakteathistorie, og etterlyser en forståelig logikk: ”Om de olike typerna står för giltighet i olika regioner eller om de är tidsbegränsade, är något för framtida forskare att ta itu med.”

Uten ambisjon om å presentere nøkkelen til mysteriet gikk Dyrhaug gjennom de hyppigst forekommende typene av de norske brakteatene. Han bygget herunder på talloppstillinger som Simensen har utarbeidet på grunnlag av Myntkabinettets data fra kirkefunn (tabeller i NNF-nytt 1992/2 s.78 og 2003/1 s. 21). Disse oppstillingene viser for perioden før 1202: patriarkalkors (24,6%), andre korstyper (20,6 %), punkt i ringer eller O (17,8%), bokstavene A og B (13,5%) og andre bokstaver (11,0%).

Dyrhaug håpet det vil vise seg mulig å tvinge mer ut av det foreliggende funn- og myntmaterialet enn det som er fremvist hittil, for eksempel gjennom parallelloppstilling av ulike generasjoner (undertyper) til de nevnte hovedtypene. Vekt- og metallanalyser som er gjennomført av utvalgte brakteater (inntatt hos Gullbekk 2009), bør gi støttepunkter i en slik sammenheng. Han vendte til slutt tilbake spørsmålet om det foregikk utmynting i erkebiskopens regi allerede på 1100-tallet. Det er påvist tunge argumenter for å knytte både de norske og svenske patriarkalkorsbrakteatene (Lödöse, tidlig 1150-tall) sammen med kardinal Nikolaus Brekespears delegasjon til Norden 1152-53 og den påfølgende innføringen av Romaskatt (Peterspenger). Symbolbruken med patriarkalkorset kan neppe ha vært tilfeldig. Selv om middelalderens verdslige myntherrer ofte tiltok seg stor frihet til å gjøre bruk av andre korsformer, sto nok patriarkalkorset i en særstilling. På tidlig 1100-tall, som var utviklingstiden for kirkelig heraldikk, ble dette korset innarbeidet som felles bumerke for de høyeste kirkeembetene under paven, dvs. erkebiskop og kardinal.

Link til presentasjon (powerpoint)

Følg og lik! =)
RSS
Få oppdateringer på E-Post
Facebook
Facebook
Twitter