Samlerområder (Norge, Roma, Gresk, andre)

Samlerområder (Norge, Roma, Gresk, andre)

image_pdfimage_print

Del 4. Antikken – Grekenland

 

“Urugle”, tetradrakme fra Aten ca.m 520 f.Kr.

“Urugle”, tetradrakme fra Aten ca.m 520 f.Kr. Denne mynten, med Atene på forsiden og hennes kloke ugle på baksiden var “universalmynt”innenfor gresktalende områder i mer enn 300 år. At denne er en av de tidligste ser vi av at det ikke er olivenblader på Atenes hjelm. De fikk hun først etter grekernes seier over perserne i år 479 f.Kr.

Gresk mynt er ikke for begynnere. Jeg kunne ha sluttet her, men det er vel litt feigt. Noen som etter hvert vil begynne med grekere, og da kan en innledende ”bruksanvisning” forhåpentligvis være nyttig.
Før Alexander den stores tid (336-323 f.Kr. hadde de færreste greske mynter bokstaver, og sjelden hele ord, og bokstavene er ”greske”. Du er nødt til ha bakgrunnsstoff, og det første du ser er gjerne auksjons- eller salgskataloger. Det neste som forvirrer er dét katalogene, og store deler av litteraturen, kaller ”gresk mynt.” Vi oppdager fort at begrepet dekker Middelhavskystene, Lille-Asia, store deler av Italia; områder ved Svartehavet, Persia, India, Egypt og Nordafrika – kort sagt ”verden” før romerne kom. ”Før-romersk” hadde kanskje vært like riktig, men ikke helt riktig det heller – så jeg holder meg til der de snakket gresk, det dekker likevel ganske meget etter hvert. Og gjør straks unntak for Lydia i Lilleasia.

”Grekere” er et fellesnavn for tre folkeslag/stammer som veltet ned over dagens Hellas rundt 15-1200 f.Kr. (Dorere, Aiolere og Ionere). De fordrev den mykenske og minoiske sivilisasjon som var der og innleder den greske ”mørketid” som vi vet fint lite om, annet enn at når vi begynner å vite noe, sånn ca. 800 f.Kr. har de et felles språk, en ”nasjonalskald” – Homer og en felles myteverden. De etablert bystater som kriget mot hverandre med stor begeistring, skrinn jord nødvendigjorde etablering av kolonier i Lilleasia og i Italia, også det som byprosjekter. Også koloniene kriget, og fangne fiender ble glatt solgt som slaver, greske eller ei. I Aten etablerte rike menn et ”demokrati” for seg selv, andre steder blomstret under tyranner. Nesten alle ”kratiene” vi kjenner ble prøvet i greske stater. De var samtidig både siviliserte handelsmenn og brutale krigere. Uten å være handelsmenn hadde de neppe hatt plass i mynthistorien. <fig1urmynt>

I vestre del av Lilleasia var Lydia det største riket rundt 600 f..Kr., langs Lydiakysten hadde grekere, særlig ionere etablert kolonier. Her fantes ( ifølge legenden i elven Pactolus) en naturlig legering av gull og sølv, som grekerne kalte elektron, men som vi i dag kaller elektrum. Om det var lyderne eller ionerne som begynte strides de lærde om – men rundt år 600 har begge jevnstore klumper med elektrum, med innrissete tegn på oversiden, og et (eller flere) stempelslag på baksiden. (fig1)Slike selges i dag som ”urmynter” for ganske store summer. I løpet av få år ser vi dyremotiver, og så kommer Krøsus i Lydia på det store: Han separerer gull og sølv, myntene er ennå ikke flate – men dyrehoder (løve/okse) er klart synlige på advers, reversen har inkuse stempelslag. (fig2)Både sølv og gull kommer i flere størrelser, slik at vi får et komplett myntsystem med flere valører. < fig 2Krøsusmynter>

Fra Lilleasia kom mynten til Aegina, en øy ikke langt fra Aten – og Aeginas skilpadder regnes som Europas første mynt.(fig3) Herfra spredte det seg fort, allerede i 530 vet vi at Aten produserer mynter og innen år 500 er mynt kjent overalt hvor det er grekere. (Sparta som var og ble et spesielt militærdiktatur, hadde dog ikke mynt før i hellenistisk tid.)<fig 3aeginapadde> I alt regner man med at ca. 500 greske byer preget egne mynter.
I kunsthistorien skilles mellom tre perioder: Arkaisk, Klassisk og hellenistisk. Arkaisk tid er fra utmyntene oppsto og til perserne endelig ble jaget ut av de greske moderland slagene ved Salamis 480 og Platai 479 f.Kr. Det innleder klassisk tid. Hellenistisk tid begynner med Philip II i Makedonia fra 356, for resten av de gresktalende områder fra Alexander III 336 f.Kr. og ender med at den siste ptolemeer, Kleopatra VII (sammen med Marcus Antonius) blir slått av romeren Octavian ved Actium i 31 f.Kr.
For gresk skulptur og vasemaleri er disse tidskillene forbausende eksakte, men de er mindre pålitelige for mynt, selv om det holder som grovinndeling – og du husker at det viktigste unntaket er Atens uglemynt – den forble arkaisk til langt inn i hellenistisk tid. Arkaisk kunst, også myntkunst kjennes på at motivene er stiliserte og ”stive”, og at ansikter har et stivnet smil – det ”arkaiske smil”, se fig. 4. <fig 4 atens uglemynt> Et særkjenne ved mange arkaisk mynter er at de på reversen har et ”inkust” (innovervendt ) stempel. Det kan være det samme som er i positiv relieff på forsiden, eller en geometrisk figur, enklere jo eldre mynten er. Fig 5 viser inkust motiv. <fig. 5 bruttium>

Myntmotivet i arkaisk tid er gjerne en figur, dyr eller gjenstand som er knyttet til byens mytologi. Dette fortsetter gjennom den klassiske tid, men da ofte supplert med en mer sentral gude- eller sagnfigur på revers. Det er også i denne tid myntsystemet ”normaliseres” – man får drakmen som består av 6 oboler. (En obol var et lite kastespyd, en soldat bar med seg et knippe (en drakme) på 6 spyd i felten.) Men en drakme kunne variere i vekt, vanligst var såkalt ”attisk” standard. Noen bystater holdt på sine egne systemer; på Sicilia og Italia (Magna Grecia) finner vi Nomos og Litra . Så finner vi deler av oboler og multipler av drakmer, særlig tetradrakmen, som er 4 drakmer. Myntenheten stater brukes om arkaisk og hellenistisk gullmynt, men også om multipler av drakmer: Ofte, men ikke alltid – 2 drakmer.
Arkaiske mynter er ofte sjeldne, myntsamling var nok ikke så utbredt den gang – og myntene ble smeltet om – ikke bare når hjembyen fant et nytt ”design” men også når de ble benyttet som betalingsmiddel (etter sølvvekt) i andre byer, hvor de ble laget om til byens egne.
I klassisk tid mykes motivene opp, vi ser bevegelse og ansiktsuttrykk, og nå er forskjellig preg på begge sider regelen. På 400 tallet hadde de sisilianske/italienske koloniene sin storhetstid og noen av de flotteste myntene vi kjenner kommer herfra. Fig. 6 – Aretusa fra Syracuse er drømmemynt for mange. <fig 6 aretusa> Dette var også Atens storhetstid, byen var leder i det ”deliske sjøforbund” en allianse av stater og øyer rundt Egeerhavet (men ikke Lilleasia, byene der var under persisk kontroll). Atens uglemynt (fig4) fungerte som en euro i dette området (og i store deler av den gresktalende verden ellers). Men atenerne var grådige. Sjøforbundet betalte inn til en ”krigskasse” som ble lagret på den relativt lille øystaten Delos. Farlig – sa atenerne, la oss passe på kassen. Det gjorde de, men ”lånte” pengene til å ferdigstille utsmykningen av Akropolis i Aten. Slikt blir det bråk av, og det ble det. Den Peloponnesiske krig 431-405 f.Kr. tok ikke bare knekken på Aten, men også mange andre bystater kom forarmet ut av krigen. De som klarte seg best var nettopp Sicilia/Italia som i liten grad var direkte engasjert i striden. Sparta ”vant” men var selv også svekket, i tillegg møtte deres styreform liten entusiasme hos dets tidligere allierte. Så her sprakk det fort. Men for å vise at dette tross all krigingen ikke var noen numismatisk mørketid, tar vi med noen ”klassiske” mynter fra 450 til 350 tallet: Fig 7a-x. <fig 7a-e>

For den fremadstormende stat Makedonia, nord for det ”egentlige” Grekenland må disse stadig stridende, og fortsatt ganske resurssterke, bystatene ha fortonet seg som plukkemoden frukt. Iallfall gikk Philip II til angrep, og var kommet langt da han ble myrdet i 336. Sønnen Alexander III tok opp hansken og fullførte ”tvangsforening” av Grekenland. Aten tilga aldri Alexander/Makedonia – det skulle senere gjøre at de med et nesten usvikelig instinkt stadig gjorde ”gale” valg. Det siste var at de lot seg ”befri” fra Makedonia av romerne i 176 f.Kr.
Med Alexander får vi hellenismen, men fremfor alt en dramatisk endring av datidens ”verdenskart”. Han feier gjennom Lilleasia, han knuser perserne og gjør hele perserriket til sitt. Det er dagens Tyrkia, Syria, Irak, Iran, Egypt pluss store deler av dagens Afghanistan, samt deler av Pakistan og de andre ”stanene” øst for det kaspiske hav. Og her ble det preget mynt! Alexanders tetradrakme (fig 8) var soldatlønn, og ble slått fra Makedonia i vest til Afghanistan i øst. Portrettet er Herkules, på reversen Zevs med variende atributter (ofte Nike – seieren). Herkules iført skinnet av den nemeiske løve var usårlig. Og sannelig, portrettet på mynten var veldig likt sjefen selv: Alexander. Ledet av en usårlig halvgud var det klart at det å mose persere ble en lek. <fig 8 alexander>

Selv om Alexander grunnla byer i hele midt-østen, og etterlot seg greske byråkrater de fleste steder, hadde han ikke lim til å holde dette kjemperiket sammen. Først ble det en tredeling: Makedonia, Ptolemeerriket (Egypt inkl. Palestina) og Seleukiderriket: Tyrkia, Syria, Irak, Iran og alt østenfor. Makedonia og den tyrkiske delen av Seleukidriket sprakk først. Men selv når makedonerne samlet seg under Antigonidene, måtte de tre rikene bekjempe hverandre og ptolemeerne holdt seg ingenlunde bare til Egypt.
Mens romerne trykket på og først knuste Makedonia, oppsto det i Lilleasia en rekke kongedømmer: Pergamon, Pontos, Bithynia, Kappadokia – samtidig som de greske byene i Lilleasia fikk en ny oppblomstring, nå uavhengig av sine opprinnelige ”moderbyer”- Og de laget mynter! De gikk lenger enn Alexander som ”lot” som han var Herkules. De laget portretter, nærgående, realistiske portretter det knapt har vært laget siden. Jeg viser igjen et ”knippe”, fig 9 a-x. <fig 9 a-d>

De ptolemeiske myntene er kanskje de ”kjedeligste” fordi 90 % viser portrettet av Ptolemeus I, uavhengig av hvilket nummer i rekken regjerer. Men unntak finnes, min favoritt er portrettet av Arsinoe II, opprinnelig gift med Alexanders general, og siden makedonsk konge – Lysimachos, som krigsbytte gift med en selukiderkonge, som hun rømte fra for å gifte seg med sin bror Ptolemeus II. Fig 10 <fig 10>

Stort sett het alle egyptiske konger i hellenistisk tid Ptolemeus, av dronningen var det vel 2 Arsinoer og 2 Bereniker, men de fleste het Cleopatra, den 7. er hun vi (gamle) kjenner fra filmen. Hun var for øvrig den første ptolemeer som gadd å lære seg egyptisk. Makedonia ble avsluttet med Persevs i 168 f.Kr, kongerikene i Lilleasia ble stort sett borte i 1. århundre f.Kr. (Den siste konge av Pergamon testamenterte riket til Roma), Pompeius avsluttet Seleukidriket (som nå bare besto av Syria og Palestina – resten hadde parthere og andre tatt) i 63 f.Kr. – og Kleopatras Egypt ble avsluttet i 31 f.Kr. (mynter med portrett av henne er vanskelige å få tak i – og (nesten) alltid slitne.). Men selv om hellenismen, og ”gresk mynt” nå var slutt, forble gresk språk og kultur det universelle i ”Levanten” ennå i mange hundreår – i hele romertiden og fortsatt inn i ”bysantisk” tid. Man fortsatte med drakme som den universelle myntenhet, men de finner du under ”Romersk provinsmynt” eller (mer misvisende) ”Gresk keisermynt”/”Roman Imperials”. At gresk var universalspråket i hele Midt–Østen har hatt stor betydning: Det gamle testamentet ble oversatt fra hebraisk til gresk i Alexandria lenge før Kristus, og det nye testamente er skrevet er skrevet på gresk. Hadde vi vært ”kristne” i vesten hvis skriftene hadde forblitt på hebraisk og arameisk?

Hvordan samle gresk mynt?
Som med annen antikk mynt, mulighetene er legio. Byer? Du har 500 å velge mellom. Landskaper med flere byer. Motiver – hele guderekken fra Olympen. Eller bare varianter av Zevs. Tidsepoker. Alle hestevariasjonen fra Thessalia/Larissa. Alexandriner: Alle variantene av Alexander/Hercules og Alexander/Amon – vi snakker om flere hundre fordelt over mer enn 200 år. Hellenistiske kongeportretter, evt. Bare seleukider eller bare fra Baktria. (her kan du ha moro med hvordan disse ble mer ”indiske” – med innskrift både på gresk og ”karoshi” – en hindidialekt.) Dyremotiver. Fantasidyr. Hvor får du tak i: Butikk – Numisma i Oslo, og noen få hos Oslo Mynthandel. Auksjon: Oslo Mynthandel, ellers et rikt utbud på auksjoner/handlere i Europa og USA . Priser: det som utbys i Norge stort sett greie priser, særlig for de litt dyrere. Gode kvaliteter (EF) av litt sjeldne, eller populære, mynter koster fort. Atenske ugler og Alexandermynter fra hans samtid er dyrt, særlig i forhold til at de er relativt alminnelige. I kvalitet 1+/VF finner du mye bra rundt om, men under 1000-lappen for en pen drakme er det ikke ofte du kommer. Og – prisleiet på de ”prestisjefyldte” auksjonene er høyere enn på de mer ”vanlige” – for ikke å snakke om internettauksjonene. I NNF har vi noen ganger, men ikke ofte – gresk mynt på klubbauksjonene – og der er det rimelig!

Litteratur: er nødvendig for en grekersamler. Som nevnt i innledningen er skrift mangelvare før hellenistisk tid – deretter klarer du å tyde hvilken BAZILEOZ som har utstedt mynten, men det alene er ingen sikker identifikasjon, mange konger fikk mynter preget i sitt navn lenge etter avgang, og – mange steder. Selv om Wayne Sayles bøker er en glimrende intro, finner du fort ut at du må ha David Sear: Greek Coins and their values” 2 bind (Europa og Asia med Afrika) utgitt i 1978 med nytrykk senest i 2006. Men mye har skjedd siden 1978, og selv da var man klar over at det var referert til hovedtyper. Det er likevel det mest fullstendige du kan få for tiden. Hos Sear får byer/områder/konger (hellenistiske) korte, men konsise historikker/biografier som er nyttige for å få satt myntene inn i sin sammenheng. I tillegg finnes mengder av spesiallitteratur som kan ta for seg en by, ett distrikt eller en hersker (eller annet tema!). Mye på engelsk, men mest på tysk – særlig om Lilleasia. Gresk historie ut over Atens er ikke lett å få tak i ett bind, dog helt avhengig av hvilket detaljnivå du søker. Eldre historie finner du dog hos Herodot: ”Historier” (engelsk pocketutgave –lett å få tak i) – den har samme rike underholdningsverdi som Snorre. Her finner du originalmanus til filmen ”300” – det er få replikker i filmen som ikke er skrevet av Herodot. Jeg finner også Penguins historiske atlas over ”ancient Greece” uunværlig. CNG i USA har under utgivelse en bokserie ”Handbook of Greek Coins” planlagt i 13 bind, ferdig i 2015, foreløpig 4 utkommet. Det er naturlig nok en annen detaljeringsgrad enn Sears, priser er ikke angitt,men sjeldenhetsgrad. Disse bøkene kan bli det ”virkelige” referanseverket på gresk mynt i fremtiden. Uten bøker blir gresk mynt bare pene, med bøker blir de interessante i tillegg! OEK.