Norsk Numismatisk Tidsskrift

Norsk Numismatisk Tidsskrift (NNT) er foreningens medlemsblad. Det utkommer med fire nummer i året; februar, mai, august og november. Noen ganger lages det også særtrykk, vel kjent er Frank Pedersens hefte om 1771-skillingen. I 2015 regner vi med på utgi ett om norsk skillingmynt fra 1650 – årene, funnet i den såkalte Tømmerupskatten.

NNT (tidligere NNF-Nytt) er Norges eneste numismatiske blad, og prøver å dekke alle samlerområder: mynter fra antikk til nåtid, sedler, medaljer, poletter, numismatisk litteratur – og det som måtte interessere numismatikere ellers. Artiklene kan være ”vitenskapelige”, men like ofte populærvitenskapelige”. Gode bilder vektlegges. Bladet sendes bare til medlemmer, det gjelder også særtrykk.

Noen artikler vil bli publisert her, men det komplette blad får du bare som medlem.

Tidligere utgaver kan bestilles (så langt de finnes på lager). 2011 og tidligere år: kr. 50 pr. stk (kr. 80 for ikke medlemmer) 2012 og 2013 til kr. 80 pr. stk (110 for ikke-medlemmer), 2014 – kr. 100 (130). Bestillinger kan ta tid, bladene er fjernlagret.

Kontakt vår sekretær om du er interessert i et abonnement på NNF-Nytt.

Undes vises en liste av utgivelser, som kan bestilles enkeltvis for kr 50 pr stykk (kr 80 for ikke-medlemmer).

Grüner, Grüner & Grüner

Familiedynastiet med tre generasjoner myntmestere.
Peter (1643-50), Frederik (1651-74), og Peter d.y. (1674-95)

Statholdergården. Peter (den første) Grüners bolig i Kristiania, i sin tid byens overlegent dyreste hus, senere bolig for statholder Gyldenløve, derav navnet. “PETER GRVNER” er skrevet inn i fasaden med smijern.

Statholdergården. Peter (den første) Grüners
bolig i Kristiania, i sin tid byens overlegent
dyreste hus, senere bolig for statholder Gyldenløve,
derav navnet. “PETER GRVNER” er
skrevet inn i fasaden med smijern.

Navnet Grüner er nærmest synonymt med myntverket i Christiania.  Det begynte riktignok ikke med noen Grüner, men med gullsmed Anders Pedersen. Men da han – under  uklare omstendigheter forlot mynten i 1636 rykket Peter Grüner inn.

 

Peter Grüner var født i Tyskland. Tyskere var vanlige i danskekongens embetsverk. Grüner var regnskapsfører for Christian IVs felttog i Nord-Tyskland, et av kongens mange mislykkede krigsprosjekter ( som endte med at krigsherren Wallenstein okkuperte Jylland).  Men Grüner overlevde og ble med til København, hvor han høsten 1629 ble utnevnt til myntmester.  Haken ved dét var bare at Mynten i København ikke var lønnsom.  Riktignok prøvde kongen (under innflytelse av Grüner) å nedlegge Mynten i Christiania til fordel for København, men han fikk det aldri til. Tvert om  var det Mynten i København som en tid måtte stenge porten – i 1636.  Grüner fortsatte riktignok som ”guardein”, men dette var på en fast og ikke overdådig lønn (300 riksdaler (rd)).

 

Så da Anders Pedersen i 1642 ”måtte” reise til København for ubestemt tid for å ”avklare” sitt forhold til kongen, var Peter Grüner lynrask til å søke stillingen som myntmester i Christiania.  Kunne ikke Mynten komme til København, kunne han komme til Mynten. Ikke bare fikk han stillingen, men han fikk i tillegg til fast godtgjørelse også provisjon på småmyntene.  Man må tro at myntmesterinntektene alene gjorde Grüner til en av Norges best betalte embetsmenn,  men han visste å spe på med andre inntekter fra investering bl.a. i bergverk (i dag ville vi vel snakket om ”oppstrømsinvestering” og tatt avstand fra at myntmesteren kjøpte (eller kunne kjøpe) kobber fra egne gruver.)

Iallfall fikk han råd til å bygge det som i dag er Rådhusgt. 11, bedre kjent som Stattholdergården, hvor man fortsatt på sørveggen kan lese ”PETER GRVNER” i store smijernsbokstaver.  Eiendommen var i sin samtid byens ubestridt dyreste med en skattetakst på hele 3.000 rd.

I Peter Grüners tid blir det slått dalere i alle valører, 2- og 1-marker, samt skillinger:  åtte, fire, to og en.  Fig 1 og Fig 2

 

Fig. 1. Christian IV, 1 speciedaler 1645

Fig. 1. Christian IV, 1 speciedaler 1645

Fig 2. Christian IV, 8 skilling

Fig 2. Christian IV, 8 skilling

Sønnen Frederik ble tidlig eslet.  Vi kjenner ikke hans utdannelse. I følge familiekrøniken var det i ”utlandet”, men noen dokumentasjon finnes ikke.  At han hadde gått i ”lære” hos far er aldeles utvilsomt. I København fant man  ham kvalifisert, for få måneder etter farens død i 1650 blir Frederik utnevnt som  ny myntmester.  Han var da 23 år gammel. Betingelsene var de samme som for faren.

Han bygget seg imidlertid en rimeligere bolig (men 1200 rd. i takst skulle antyde at det var romslig nok.)  Som far ble han investor – men hans beste ”investering” var nok ekteskapet med Margrethe Boyesen, steinrik og  vel etablert i ”Christianias mest velhavende kretser”.  Med tiden kjøpte han eiendommen ”Nedre Foss” av kronen, og en stor del av denne – på østsiden av Akerselva, er – ja nettopp:  Grünerløkka.

Myntmesterbrevet ble fornyet i 1662 i forbindelse med innføring av eneveldet.  Betingelsene ble som før, dog slik at Grüner måtte betale mer for sølvet til småmynten enn han hadde gjort før, og ytterligere innstramning kom med  myntordningen av 1671. Kanskje som et plaster på såret fikk han ”bevilling til å inneha rang etter borgermestrene i Christiania”.  Salt til maten hadde han nok uansett.

Helsen var det verre med.  Våren 1674 er han 46 år gammel, likevel søker han kongen om at hans sønn Peter d.y. må etterfølge ham i embetet.  Peter d.y. er bare 18 år gammel.

Søknaden blir innvilget, og kort etter dør Frederik.  Enken, Margrethe overlever sin mann med 42 år, og lever som en av byens mest velstående på Nedre Foss – ute på landet den gang.  Den staselige hovedbygningen er i dag renovert og huser en restaurant.

Under Frederik slås samme mynt som under faren, men i tillegg dukater, ¼ og 1/8 dels specier , samt 4 mark (krone) fig. 3

Fig 3. Frederik III, Krone 1661

Fig 3. Frederik III, Krone 1661

Peter d.y. hadde søsken – hvor mange vet jeg ikke, men slekten er i følge mine kilder ”tallrik”.  Han fikk overta verkstedet, men da myndighetene i 1685 ville vite hva han eide, kom søsken frem og hevdet at de hadde pant i verkstedsinventaret.   Han giftet seg pent og borgerlig (svigerfar var ”bergråd” på Bragernes) men ikke rikt.  Meget tyder på at myntproduksjonen nå var blitt mindre lønnsom.  Han søkte kongen om å få ommynte engelske mynter (som kom til Norge gjennom trelasteksport), men det ville kongen ikke vite noe av.  Søsken må ha arvet bergverk og andre verdier, i den grad mor ikke hadde beholdt det – så biintekter var det smått med.  Noen nød led han likevel neppe – ennå.

Han fikk slå Christian V flotte kroner før Kongsberg . fig 4

Fig 4. Christian V, 4 mark 1670

Fig 4. Christian V, 4 mark 1670

Slaget kom i 1685.  Mynten i Kongsberg ble besluttet opprettet.  Peter d.y. ble ikke spurt om å være mester, ikke noe ble budt ham.  Mynten i Christiania hadde nettopp flyttet inn i nytt hus. Det lå foran Akershus murer mot Pipervika, nær dagens restaurant ”Festningen”. (Litt pussig at alle bygg vi i dag kan assosiere med myntmestrene Grüner, nå er restauranter!)  Grüner hadde også investert i nye maskiner.  Gjennomgang av regnskapet viste at han skyldte kongen 480 rd, et betydelig beløp.  Han tilbød Kongsberg å overta maskinene mot at gjelden ble strøket. Men nei.  Kongen lot seg ikke røre av at livsgrunnlaget hans ble borte.

Bestyrer Schlanbusch ved Kongsberg må likevel ha hatt en viss sympati for Peter d.y., for han foreslår at Grüner fortsatt skal kunne slå markmynt i Christiania, som såkalt ”forvaltningsmynt” – outsourcing ville vi kalt det i dag.

Noen økonomiske suksess var ikke dette, det ble bare slått 4 marker (kroner) og disse er røffere i preget enn samtidig Kongsberg-mynt.  Antagelig har Peter d.y. prøvd å gjøre det så ”billig som mulig”. Fig 5

I 1689 kommer en slags plaster på såret. Han blir postmester i Christiania.  Noen mener at dette ble feiret med at han lot prege ”skysstegn” på 12 og 16 skilling samme år.  Som Finn Erhard Johannesen har påpekt i ”Postens Historie” har disse intet med posten å gjøre  (postbøndene hadde fast lønn og ble ikke betalt pr. sending).  Det var nok betaling for skyss, som etter hvert sirkulerte som ordinær mynt.)Fig 6

Fig 6. Christian V, 4 mark 1691

Fig 6. Christian V, 4 mark 1691

I 1694 brenner myntverkstedet.  Det ble i en eller annen form gjenoppført, for det finnes kroner fra 1695, men de er svært sjeldne ( 4 stk. i privat eie).  Samme år dør han, 39 år gammel.  Enken, Sophie Amalie, søkte om å få fortsette forpaktningsutmyntningen og samtidig få ettergitt gjelden til kongen – fortsatt 480 rd.  Brevet går til stattholder Gyldenløve som nå bor i Peter Grüners staselige residens i Rådhusgaten.  Han svarer aldri.

 

Olav E. Klingenberg

 

 

 

 

Kilder:

Bjørn R. Rønning; ”Den kongelige Mynt 1628-1686-1806”, Norges Bank/J.W. Cappelens Forlag, Oslo 1986.

Kolbjørn Skaare: ”Norges Mynthistorie”Bind 1, Universitetsforlaget, Oslo 1995

Aamlid m.fl.:”Norges Mynter 995-1992”  Numismatiska Bokförlaget, 1991

 

 

Postet i Norsk Numismatisk Tidsskrift | Tagged | Legg til kommentar

Michael Märcher: Embedsbreve til møntmesteren på Kongsberg 1773 -1780

VI PUBLISERER NYTT SMÅSKRIFT:

Michael Märcher: Embedsbreve til møntmesteren på Kongsberg 1773 -1780

Michael Märcher:
Embedsbreve til møntmesteren på Kongsberg 1773 -1780

Michael Märcher:
Embedsbreve til møntmesteren på Kongsberg 1773 -1780

Det er flere ti-år siden vi sist publiserte et småskrift ( det var Frank Pedersens hefte om 1771  skillingen) – men det er med stor glede vi gjenopptar tradisjonen nå. Märcher har samlet og redigert Kongsbergkorrespondansen, som gir et unikt innblikk i hvordan det var å drive mynten” på tampen av 1700-tallet.Mange samler Chr. VIIs mynter, her vil man få historien bak mange av dem.

Heftet sendes til alle medlemmer, også nye. Andre må betale kr. 200.

Postet i Forside, Norsk Numismatisk Tidsskrift | Legg til kommentar

Siste greske mynt fra Syrakus?

Sic,Syracuse214-211 8 litra SicSyr415-12Rev

Denne mynten, Sear nr. 999, BMC 656 – tilhører den siste myntrekken vi kjenner fra gresk Syrakus, som i 212 f.Kr. ble erobret av Roma som ledd i krigføringen mot Hannibal i den annen puniske krig (219-201 f.Kr.).
Ekspertene er endog i tvil om mynten ble slått mens grekerne enda hadde kontroll over byen, eller etter romersk erobring. Mynten har uansett ”gresk” motiv, med Arethusa på advers og firspannet som krones av Nike på reversen, et motiv som hadde vært i bruk på syrakusiske mynter i nær 300 år. Mynten, på- lydende 8 litrai, er sjeldent vakker – mer forseggjort enn noen samtidig romersk mynt. Det er derfor ingen tvil om at mynten er ”gresk”. Den er sjelden, Handbook of Greek Coins oppgir den som R2, dvs. færre enn 25 eksemplarer kjent. Fire stykker ble funnet i Ennaskatten (1966) alle med samme advers-stempel, men to forskjellige revers-stempel.
Syrakus’ fall var dramatisk. I den første puniske krig (264-241 f.Kr.) kom Roma det greske Sicilia til unnsetning, og ryddet øya for karthagere. Syrakus beholdt sin autonomi i forståelse og i allianse med Roma.
Så i 219 begynner Hannibal å bevege seg, går etter hvert over alpene med elefanter og invaderer Italia fra nord. Han vinner flere slag, men ”katastrofen» for romerne kom i 216, i slaget ved Cannae, hvor han ved ”knipetangsmanøver” (militærhistoriens første!) omringer og utsletter en romersk hær på mellom 70.000 til 100.000 mann.
Han kunne ha gått mot Roma by, og kildene er uenige om hvorfor han ikke gjorde det. Var det pietet eller en realistisk vurdering av at han ville tape sitt taktiske og strategiske overtak med kamp inne i en by med trange gater?
Uansett – han valgte å gå utenom Roma og inn i sør Italia som han i realiteten behersket (med unntak for mindre enklaver) fra år 216. Hannibals suksess fikk følger: mange av dem som hadde erklært seg som allierte med Roma falt nå fra, og land som hadde tapt territorier til Roma så dette som anledningen til å ta det tilbake. Syrakus var i en særstilling. Diktatorkonge Hieron II var romernes venn på sin hals, men da han døde i 215 syntes hans etterfølger Hieronimus at Syrakus’ rolle i den romerske verden var for beskjeden. Hannibal hadde ingen umiddelbare ambisjoner om å erobre Sicilia, men han var særdeles interessert i at forsyningene fra Karthago skulle kunne seile i fred forbi et vennligsinnet land. SISTE GRESKE MYNT FRA SYRAKUS? Olav E. Klingenberg Syrakus, 12-litrai 212 f.Kr NNT 1-2015 ANTIKK MYNT31 Han lovet derfor raust at Syrakus skulle få overherredømme over hele Sicilia om de skiftet allianse. Og det gjorde de, men gjorde regning uten vert.
Romerne reagerte, landsatte en arme som lett knuste Syrakus’ egen hær – og innledet beleiring av byen. Hieronimus ble avsatt, og erstattet med det ”femte demokrati” i byen, men gi seg ville byen ikke. De hadde geniet Arkimedes, som kunne mer enn å beregne legemets oppdrift i vann – han var en kløpper på krigsmaskiner og utspekulerte forsvarsverk – og det holdt romerne unna i to år. Antagelig kunne byen ha holdt lengre, men Roma hadde venner i byen som skal ha åpnet portene, så i 212 ble det slutt på gresk autonomi i Syrakus. Arkimedes ble drept, til tross for at han var ønsket i live av den romerske øverstkommanderende (han ønsket seg vel en våpenkonstruktør).
Under beleiringen blir den siste myntrekken, fra 16 litrai, via nominalene 12, 10, 8, 6, 4, 2 1/2 til 1 ½ litra laget, og trolig en stund etterpå, romerne synes å ha behandlet byen og befolkningen pent etter at de kom innenfor muren. Den 2. puniske krig skulle fortsatt vare i nær 12 år. Men mens romerne i Sør-Italia nøyde seg med å plage Hannibals styrker i mindre slag, satte de først inn hovedstøtet mot karthagerne i Spania, for så å rykke over til byen Karthago. Det tvang Hannibal hjem, og okkupasjonen av Sør-Italia disintegrerte. Og nå skulle ikke romerne lenger ha noen greske kolonier på ”sin” jord, de greske byene ble romanisert. Men erobringen av de greske byer i ”Magna Grecia” representerer også et tidsskifte i romersk kultur, alt gresk ble ”in” – og når romerske byggmesterevner ble kombinert med gresk arkitektur – ble resultatet imponerende godt.
Så kanskje kan vi la den lille mynten fra 212 f.Kr. symbolisere ”greki- fiseringen” av romersk kultur? Året etter kom den første denar, modellert etter den greske drakme.

– Olav E. Klingenberg

Postet i Norsk Numismatisk Tidsskrift | Tagged | Legg til kommentar

En beskjeden medalje med stor historie

Warshava1944IMG_0766
På NNFs oktoberauksjon ble medaljen på bildet budt ut til en meget rimelig penge. Den er utgitt i 1994 til minne om Warszawaoppstanden 1. august 1944 – på polsk Powstanie Warszawskie – derav P’en i ankersymbolet.
Sommeren 1944 var Warszawa og det meste av Polen fortsatt besatt av tyske tropper, men russerne rykket raskt fremover og sto i slutten av juli i Warszawas østlige forsteder. Den polske hjemmefronten så at tiden nå var inne til å gjøre oppstand bak tyskernes linjer. Oppstanden hadde to mål: svekke tysk motstandsevne mot den fremrykkende Røde Armé – og – vise at polakkene kunne råde i eget hus: Polen hadde en eksilregjering i London og de fleste hadde nok liten lyst til å bli gjeninnlemmet i Russland. Polen ble jo formelt fri fra Russland i 1918, reelt først etter den polsk-sovjetiske krig 1919- 21. Russlands anneksjon av østre Polen etter Hitler-Stalin-pakten i 1939, og de etterfølgende massedrap på offiserer og intellektuelle i Katyn-skogen, hadde vel heller ikke stimulert ønsket om å kunne komme under sovjetisk kontroll. Det var på det siste punkt motstandsbevegelsen skulle ta blodig feil.
Ikke før hadde oppstanden startet, så stoppet den sovjetiske fremrykking. Tyskerne må ha forstått dette (tips fra russerne?) for de kunne raskt omgruppere og sette inn full innsats med fly, tanks og infanteri mot polakkene. Likevel klarte de polske styrkene i Warszawa å holde ut i 63 dager til 2. oktober. Da hadde motstandsbevegelsen mistet mer enn 48.000 soldater, herav 18.000 drept og 25.000 såret. Tyskerne på sin side mistet kanskje mer enn 26.000 mann (17.000 drept, 9.000 såret) men tallene varierer.
Militært var det også viktig at de mistet 310 stridsvogner, 340 lastebiler, 22 lette kanoner og tre fly. Her må det bemerkes at russerne hadde flybase fem km fra fronten, men ikke ett eneste fly lettet herfra til støtte for polakkene i 63 dagers perioden! Hitler var så oppbrakt over det ”polske svik” at han beordret Warszawas ødeleggelse. Og russerne lot det skje. Systematisk ble bygninger satt i EN BESKJEDEN MEDALJE MED STOR HISTORIE Olav E. Klingenberg Warzawamedaljenbrann og sprengt – man regner med at 85 % av byen ble jevnet med jorden. I prosessen mistet vel 250.000 sivile livet (heri medregnet dem som ble drept under selve oppstanden) I tillegg ble ca 150.000 warszawere sendt i konsentrasjonsleir hvor mange døde.
Først da tyskerne hadde ”ryddet opp” rykket den Røde Armé frem igjen, og resten av historien kjenner vi: Den østlige del av Polen ble innlemmet i Sovjet i tråd med avtalen med Hitler, den polske befolkning her ble ”relokalisert” til tidligere Preussen øst for Oder-Neisseelvene, og Polen forble under russisk kontroll til løsrivelsen med frie valg i 1989. Medaljen ble utgitt fem år etter det. Inntil 1989 var den offisielle versjon at frigjøring av Polen var en ensidig sovjetisk øvelse. Spørsmålet om den Røde Armés passivitet var politisk eller militært begrunnet har vært omstridt, men da uavhengige historikere fikk tilgang til sovjetiske arkiver etter Glasnost – er det ikke lenger tvil. Stalin beordret ”Holdt!”, og for å være helt sikker på at arméen ikke skulle følge militære instinkter, ble de sovjetiske styrkene nær Warszawa nektet tilførsel av drivstoff og ammunisjon så lenge det var liv i den polske motstand i byen.1 Det bør nevnes at de Vest-allierte (Storbritannia og Frankrike) sendte inn forsyninger med fly. Operasjonen ble likevel begrenset fordi de vestlige flyene ikke fikk lov til å lande på russisk-kontrollerte flyplasser i Øst.
Når russerne lot nazistene uforstyrret knuse Warszawaoppstanden er det liten tvil om at dette bidro til å berede veien for det kommende kommuniststyre. Og vi bør ha det i minne når vi i dag merker en sterk polsk nervøsitet overfor Putins politikk. Polakkene har en lang og sår erfaring med å ha vært i russisk ”interessesfære” fra tsartid til nyere tid.

– Olav E. Klingenberg

Postet i Norsk Numismatisk Tidsskrift | Tagged | Legg til kommentar

BRYNJULF BERGSLIEN OG MYNTENE FRA 1861

Olav E. Klingenberg

Brynjulf Bergslien

Brynjulf Bergslien


I NNT 3-2014 skrev vi om Speciedaleren fra 1861 som ble solgt i Sverige til en norsk kjøper for SEK 1.850.00 + salær (utropet var for øvrig på SEK 100.000, ikke 1 mill., slik vi kom i skade for å skrive). Det spesielle ved denne mynten var at den var signert ”B” for gravøren Bergslien og bare eksisterer i 13 eksemplarer.

 

For dem som ikke samler mynt, er Brynjulf Bergslien først og fremst kjent som billedhugger. Karl  Johan statuen, rytterstatuen foran slottet i Oslo er hans verk, det samme gjelder Wergeland i Studenterlunden, samt en rekke byster og statuer av 1800- tallets store personligheter.
Bergslien var født i enkle kår i Voss i 1830 som en av tre brødre. Alle skulle bli kunstnere: bror Knud er best kjent for sitt maleri av birkebeinerne som på ski bærer Håkon Håkonssøn over fjellet, mens bror Nils, også maler. var regnet som en stor folkelivsskildrer, foruten at han malte ”vovede” motiver fra mytologien.
Brynjulf ble imidlertid satt i gravør- og siselørlære – først i Bergen, senere hos J. Tostrup i Christiania. Som 23 åring dro han til København som assistent for medaljør Harald Conradsen. Han drømte imidlertid om å bli billedhugger, og begynte på Kunstakademiet ved siden av sitt arbeide hos medaljøren.
Mens Bergslien var i København, døde kong Oscar I i 1859. Ny konge ble Carl XV (norske politikere ville ha ham som Karl III eller IV (avhengig om Karl Knutssøn Bonde skulle regnes inn kongerekken), men det ville ikke Carl – han ble XV også i Norge). Kongeskifte krever ny mynt.
Norge hadde ingen overflod av gravører, men man hadde Bergslien i København, og Finansdepartementet foreslo å engasjere ham til å gravere de nye myntene. Omtrent samtidig ble han også bedt om å lage kroningsmedalje for den planlagte kroning i 1860.
Bergslien tok oppdraget, og reiste til Kongsberg for å drøfte myntenes utforming med ledelsen for Den Kongelige Mynt og direksjonen i Sølvverket. Bergslien hadde klare meninger om utformingen, som skulle avvike fra Oscars mynter. Myntverket likte det lite, mens Sølvverket var mer entusiastisk. Sluttresultatet ble likevel mindre omfattende enn Bergsliens forslag.
Bergslien tok kontakt med Mønten i København, og her viser jeg til Michael Märcher ved den kgl. Mønt og Medaillesamling i København, som refererer og kommenterer korrespondansen mellom Bergslien, det norske Finansdepartement, det danske Finansministerium og Mønten i København på side 14.

Man kan i den refererte korrespondanse ane en viss tilfredshet hos Finansministeriet når man får i oppdrag å bistå til produksjonen av norske mynter og medaljer; det er tross alt bare 46 år siden 1814, og man nøyer seg med å ta 250 speciedalere for arbeid og bistand.
Bergslien får teknisk hjelp hos medaljør ved Mønten, Frederik Christopher Krohn, og i august 1860 – ett år etter at han fikk oppdraget – kan han levere de ferdige stemplene for 1 og 1 ½ speciedaler, samt 24 og 12 skilling til Kongsberg. De to høyeste valørene var satt med signaturen ”B” under halsavskjæringen på advers. Mynten på Kongsberg hadde i sin tid gitt Finansdepartementet beskjed om at myntene ikke skulle ha signatur. Om beskjeden ble sabotert eller bare uteglemt, vites ikke. Bergslien graverte iallfall inn sin ”B”.
I 1860 sto man overfor en begivenhet som skulle få betydning for myntene. Etter mange års forberedelser skulle man endelig igangsette oppførelsen av en norsk parlamentsbygning, Stortinget – og i 1861 skulle grunnstenen nedlegges. Etter gammel skikk skulle mynter fra regjerende monark ligge i stenen. Følgelig bestilte Finansdepartementet 10 mynter av hver valør. Myntene ble levert 30. mai s.å., i alt 13 – idet det i tillegg til de 10 bestilte var pliktavlevering til departementets myntsamling, Myntens egen samling og til Universitetets Myntkabinett. (Finansdepartementets myntsamling er senere overdratt Myntkabinettet.)
Finansdepartementet likte ikke det de fikk. De reagerte på myntens utseende, at preget ikke var perfekt. Myntmester Casper Herman Langberg svarte at årsaken var stemplene fra Bergslien, relieffet var altfor høyt – nærmest medaljepreg. Dette skapte problemer i produksjonen. De myntene departementet hadde fått var de peneste man hadde fått til.
Langberg var klar på at dersom stemplene fortsatt skulle benyttes måtte de gjennomgå vesentlige forandringer – og dessuten – kunne man benytte anledningen til å ta bort B’en. Departementet var enig: ”forsaavidt saadant uten Skade for Myntenes Udseende for øvrig kan skee”.
Og slik ble det, relieffet ble senket, og B’en ble borte fra de myntene som ble preget på slutten av 1861 og i 1862.
Slik har det seg at man bare har 13 hel- og halvdalere med signatur B.
Av disse ble ett sett (også med 24 og 12 skilling) sammen med kroningsmedaljen fra året før, lagt inn i en sølveske – som under stort seremoniell ble satt inn i grunnstenen for Stortingsbygningen 10. Oktober 1861.

1 spd 1861 med "B" advers

1 spd 1861 med «B» advers

 

 

 

 

 

 

 

 

 
Hva med de resterende 12?
Av disse er tre i offentlige samlinger, to i Myntkabinettet og en i Kongsberg. Én var i DnC’s samling (nå DnB), én i Videnskapenes Selskabs samling i Trondheim, og tre – nå muligens fire i private samlinger. Vi vet ikke om mynten som nylig ble solgt i Sverige kommer fra en av de 3 kjente privatsamlingene – eller om den er ”ny”.
Det er m.a.o. seks – eller fem – sett av de ”medaljepregede” 1861-myntene som det ikke kan gjøres rede for. Spørsmålet er jo hva som skjedde med de ni andre settene Finansdepartementet fikk, de som ikke ble lagt i grunnstenen og i departementets egen samling? Ble de gitt som erkjentlighetsgave til departementets ledelse, noen i hoffet – eller hva med Carl XV selv? Kanskje har noen liggende ”noen mynter” i framskapet som minne etter tippoldefar som var høvding i Finansdepartementet?
Mens hel- og halvdalerne er lette å spore pga B’en, var det jo også 13 eksemplarer av skillingsmyntene i ”medaljepreg”. Av disse har man et visst styr på 24-skillingene, mens 12 skillingene normalt regnes inn i det generelle opplag på 2.500 for 1861. De burde kanskje kunne kjennes på sitt høyere relieff, selv om dette neppe er så markant på de mindre valørene. ( Om 24-skillingen som ble solgt på Lissner-auksjonen i år ( se s. Yy) er umulig å si uten å fysisk ha sett mynten. Vi vet imidlertid at en av 24-skillingene ble solgt til USA (Ahlstrøm 2 (1972) lot 292). Kanskje prisene som nå oppnås for disse myntene kan få noen til å titte dypt i skapet, dette er ikke mynter man kaster i søpla. Kan vi håpe.
Og hvordan gikk det med Bergslien?
I 1861 giftet han seg og flyttet til Christiania, og etablerte atelier i Rådhusgaten hvor han holdt hus i 40 år. Skulptur var dårlig betalt, så han fikk fortsatt sine viktigste inntekter fra stempelskjæring (firmastempler o.l, det er ikke kjent at han laget flere myntstempler) og gravering. Men i 1867 kom gjennombruddet som billedhugger – han vant konkurransen om rytterstatue av Karl Johan. Han arbeidet på statuen fra 1868 til 1875, og avdukningen var henimot en nasjonal begivenhet med skoler, butikker og kontorer stengt i hovedstaden. (Litt ironisk: Statuen er satt sammen av plater, som ble tilvirket enkeltvis i København – som stemplene til 1861-myntene.) Statuene av Henrik Wergeland, P. Chr. Asbjørnsen og Johannes Brun er vel kjent, det er et utall av byster av datidens kjente menn, og Nasjonalgalleriet har 23 verker av ham. Han tok elever, den mest kjent tør være Gustav Vigeland. Fotografiet av den voksne Bergslien antyder en frodig personlighet, det forbauser ikke at han ble stormester av Kunstnerforeningens Purpurneseorden. Samme år som Karl Johan i bronse ble avduket ble Bergslien oppnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Kilder:
En særlig takk rettes til Bjørn Ragnolf Rønning, som har gikk meg lov til å bruke hans artikkel i OMHs katalog nr. 12, 1984 som hovedkilde.
Glenny Alfsen i Norsk Biografisk Leksikon 2009 (nbl.snl.no/Brynjulf_Bergslien
Kollbjørn Skaare: Norges Mynthistorie Bd.1, Oslo 1995.

 

Postet i Norsk Numismatisk Tidsskrift | Tagged | Legg til kommentar