Familiedynastiet med tre generasjoner myntmestere.
Peter (1643-50), Frederik (1651-74), og Peter d.y. (1674-95)

Navnet Grüner er nærmest synonymt med myntverket i Christiania.  Det begynte riktignok ikke med noen Grüner, men med gullsmed Anders Pedersen. Men da han – under  uklare omstendigheter forlot mynten i 1636 rykket Peter Grüner inn.

 

Peter Grüner var født i Tyskland. Tyskere var vanlige i danskekongens embetsverk. Grüner var regnskapsfører for Christian IVs felttog i Nord-Tyskland, et av kongens mange mislykkede krigsprosjekter ( som endte med at krigsherren Wallenstein okkuperte Jylland).  Men Grüner overlevde og ble med til København, hvor han høsten 1629 ble utnevnt til myntmester.  Haken ved dét var bare at Mynten i København ikke var lønnsom.  Riktignok prøvde kongen (under innflytelse av Grüner) å nedlegge Mynten i Christiania til fordel for København, men han fikk det aldri til. Tvert om  var det Mynten i København som en tid måtte stenge porten – i 1636.  Grüner fortsatte riktignok som ”guardein”, men dette var på en fast og ikke overdådig lønn (300 riksdaler (rd)).

 

Så da Anders Pedersen i 1642 ”måtte” reise til København for ubestemt tid for å ”avklare” sitt forhold til kongen, var Peter Grüner lynrask til å søke stillingen som myntmester i Christiania.  Kunne ikke Mynten komme til København, kunne han komme til Mynten. Ikke bare fikk han stillingen, men han fikk i tillegg til fast godtgjørelse også provisjon på småmyntene.  Man må tro at myntmesterinntektene alene gjorde Grüner til en av Norges best betalte embetsmenn,  men han visste å spe på med andre inntekter fra investering bl.a. i bergverk (i dag ville vi vel snakket om ”oppstrømsinvestering” og tatt avstand fra at myntmesteren kjøpte (eller kunne kjøpe) kobber fra egne gruver.)

Iallfall fikk han råd til å bygge det som i dag er Rådhusgt. 11, bedre kjent som Stattholdergården, hvor man fortsatt på sørveggen kan lese ”PETER GRVNER” i store smijernsbokstaver.  Eiendommen var i sin samtid byens ubestridt dyreste med en skattetakst på hele 3.000 rd.

I Peter Grüners tid blir det slått dalere i alle valører, 2- og 1-marker, samt skillinger:  åtte, fire, to og en.  Fig 1 og Fig 2

 

Sønnen Frederik ble tidlig eslet.  Vi kjenner ikke hans utdannelse. I følge familiekrøniken var det i ”utlandet”, men noen dokumentasjon finnes ikke.  At han hadde gått i ”lære” hos far er aldeles utvilsomt. I København fant man  ham kvalifisert, for få måneder etter farens død i 1650 blir Frederik utnevnt som  ny myntmester.  Han var da 23 år gammel. Betingelsene var de samme som for faren.

Han bygget seg imidlertid en rimeligere bolig (men 1200 rd. i takst skulle antyde at det var romslig nok.)  Som far ble han investor – men hans beste ”investering” var nok ekteskapet med Margrethe Boyesen, steinrik og  vel etablert i ”Christianias mest velhavende kretser”.  Med tiden kjøpte han eiendommen ”Nedre Foss” av kronen, og en stor del av denne – på østsiden av Akerselva, er – ja nettopp:  Grünerløkka.

Myntmesterbrevet ble fornyet i 1662 i forbindelse med innføring av eneveldet.  Betingelsene ble som før, dog slik at Grüner måtte betale mer for sølvet til småmynten enn han hadde gjort før, og ytterligere innstramning kom med  myntordningen av 1671. Kanskje som et plaster på såret fikk han ”bevilling til å inneha rang etter borgermestrene i Christiania”.  Salt til maten hadde han nok uansett.

Helsen var det verre med.  Våren 1674 er han 46 år gammel, likevel søker han kongen om at hans sønn Peter d.y. må etterfølge ham i embetet.  Peter d.y. er bare 18 år gammel.

Søknaden blir innvilget, og kort etter dør Frederik.  Enken, Margrethe overlever sin mann med 42 år, og lever som en av byens mest velstående på Nedre Foss – ute på landet den gang.  Den staselige hovedbygningen er i dag renovert og huser en restaurant.

Under Frederik slås samme mynt som under faren, men i tillegg dukater, ¼ og 1/8 dels specier , samt 4 mark (krone) fig. 3

Peter d.y. hadde søsken – hvor mange vet jeg ikke, men slekten er i følge mine kilder ”tallrik”.  Han fikk overta verkstedet, men da myndighetene i 1685 ville vite hva han eide, kom søsken frem og hevdet at de hadde pant i verkstedsinventaret.   Han giftet seg pent og borgerlig (svigerfar var ”bergråd” på Bragernes) men ikke rikt.  Meget tyder på at myntproduksjonen nå var blitt mindre lønnsom.  Han søkte kongen om å få ommynte engelske mynter (som kom til Norge gjennom trelasteksport), men det ville kongen ikke vite noe av.  Søsken må ha arvet bergverk og andre verdier, i den grad mor ikke hadde beholdt det – så biintekter var det smått med.  Noen nød led han likevel neppe – ennå.

Han fikk slå Christian V flotte kroner før Kongsberg . fig 4

Slaget kom i 1685.  Mynten i Kongsberg ble besluttet opprettet.  Peter d.y. ble ikke spurt om å være mester, ikke noe ble budt ham.  Mynten i Christiania hadde nettopp flyttet inn i nytt hus. Det lå foran Akershus murer mot Pipervika, nær dagens restaurant ”Festningen”. (Litt pussig at alle bygg vi i dag kan assosiere med myntmestrene Grüner, nå er restauranter!)  Grüner hadde også investert i nye maskiner.  Gjennomgang av regnskapet viste at han skyldte kongen 480 rd, et betydelig beløp.  Han tilbød Kongsberg å overta maskinene mot at gjelden ble strøket. Men nei.  Kongen lot seg ikke røre av at livsgrunnlaget hans ble borte.

Bestyrer Schlanbusch ved Kongsberg må likevel ha hatt en viss sympati for Peter d.y., for han foreslår at Grüner fortsatt skal kunne slå markmynt i Christiania, som såkalt ”forvaltningsmynt” – outsourcing ville vi kalt det i dag.

Noen økonomiske suksess var ikke dette, det ble bare slått 4 marker (kroner) og disse er røffere i preget enn samtidig Kongsberg-mynt.  Antagelig har Peter d.y. prøvd å gjøre det så ”billig som mulig”. Fig 5

I 1689 kommer en slags plaster på såret. Han blir postmester i Christiania.  Noen mener at dette ble feiret med at han lot prege ”skysstegn” på 12 og 16 skilling samme år.  Som Finn Erhard Johannesen har påpekt i ”Postens Historie” har disse intet med posten å gjøre  (postbøndene hadde fast lønn og ble ikke betalt pr. sending).  Det var nok betaling for skyss, som etter hvert sirkulerte som ordinær mynt.)Fig 6

I 1694 brenner myntverkstedet.  Det ble i en eller annen form gjenoppført, for det finnes kroner fra 1695, men de er svært sjeldne ( 4 stk. i privat eie).  Samme år dør han, 39 år gammel.  Enken, Sophie Amalie, søkte om å få fortsette forpaktningsutmyntningen og samtidig få ettergitt gjelden til kongen – fortsatt 480 rd.  Brevet går til stattholder Gyldenløve som nå bor i Peter Grüners staselige residens i Rådhusgaten.  Han svarer aldri.

 

Olav E. Klingenberg

 

 

 

 

Kilder:

Bjørn R. Rønning; ”Den kongelige Mynt 1628-1686-1806”, Norges Bank/J.W. Cappelens Forlag, Oslo 1986.

Kolbjørn Skaare: ”Norges Mynthistorie”Bind 1, Universitetsforlaget, Oslo 1995

Aamlid m.fl.:”Norges Mynter 995-1992”  Numismatiska Bokförlaget, 1991