Formannen ønsket 24 deltakere velkommen til et møte som bød på noe helt nytt, nemlig at foreningen kunne avholde en myntauksjon der fotografier av myntene var forhåndspublisert på NNFs nettside. Våre drøftelser og forhåpninger om dette på siste møte i januar hadde altså båret rask frukt. Formannen betegnet det hele som et kvantesprang for foreningen, og uttrykte stor takk til den handlekraftige fotografen, Lars Erik, samt Kjetil og John Arvid, Tommy og alle andre som har bidratt til en betydelig forbedring av NNFs nettsider!
Kveldens foredragsholder var Jon Anders Risvaag, 1. amanuensis ved NTNU i Trondheim og kjent av de fleste både for doktorarbeidet «Mynt og by» (2006) og for bøker og artikler om myntverkstedet i erkebispegården. Hans tema denne kvelden var: «Hvorfor var introduksjonen av en norsk mynt avgjørende for fremveksten av byene i middelalderen?»
Risvaag startet med en oversikt over myntfunn som er gjort i Trondheim by. I alt er det funnet snaut 2000 mynter, hvorav ca. 1600 fra to store depotfunn (Dronningens gt. 10 og Domkirken). Antallet enkeltfunn er derved ikke stort, men til gjengjeld gir de svært god informasjon, fordi de kan plasseres med stor grad av nøyaktighet i datidens by- og gatebilde, slik at de inngår i en klar kontekst. Dette gjør funnene fra det gamle Nidaros sjeldne i norsk sammenheng. Sjeldne er de også fordi de skriver seg så langt tilbake i tid, med mynter fra Haraldsslåttens dager, dvs. siste del av 1000-tallet.
Med hjelp av flotte illustrasjoner tok Risvaag oss med på en reise til Nidaros en høstdag i 1069, der vi beveget oss i bymiljøet mellom bodene under dagens Krambogate for å handle sko og kam – som vi betalte med penninger av trikvetratype. Risvaag krydret med beretninger fra 1000- og 1100-tallet, bl.a. om Haldor (i Morkskinna) som ikke ville akseptere å få sin lønn utbetalt i kongelig, debasert mynt, og om den forståelsen som ble inngått mellom kong Magnus Erlingsson og erkebiskop Øystein om hvordan bøter skulle betales. Erkebispen krevde at bøtene til ham skulle betales i rede sølv, mens kongen måtte akseptere å få sin betaling i form av kongelig, underlødig mynt.
Risvaag mintes i denne sammenheng en meningsveksling han hadde med Christian Simensen mange år tilbake, om hvorvidt erkebiskopen i Nidaros drev myntproduksjon allerede på 1100-tallet, dvs. før det ble gitt kongelig tillatelse til dette (1222). I dag erkjente Risvaag, bl.a. i lys av Linn Eikjes arbeider, at Simensen trolig hadde rett i at slik produksjon til en viss grad foregikk! Dette må ha vært en ordning mellom kong Magnus og erkebiskop Øystein. Magnus’ etterfølger, Sverre, nektet senere plent å godta denne ordningen, noe erkebiskopen var avhengig av for å kunne fortsette, da alle kirkens privilegier måtte stadfestes på nytt hvor hver nye konge.
Et stort mysterium med Nidaros/Trondheim er at myntfunnene der synes å opphøre nærmest totalt etter ca. 1150. Risvaag brukte mye av foredraget på å reflektere over dette. En del av forklaringen, fikk vi høre, var at de norske myntene etter 1150 ble så ørsmå (nesten utelukkende brakteater fra 0,06 til 0,3 gram) at de var lite egnet til å tåle nedbrytningen i det stedlige jordsmonnet, som er generelt nådeløst mot metaller. Dette kan imidlertid ikke forklare at mangelen på myntfunn fortsetter også etter ca. 1280, når det igjen produseres solid, tosidig norsk mynt. Risvaag mente at forklaringen her måtte være så enkel at Nidaros nå hadde fått redusert betydning som by, pga. redusert interesse fra kongemaktens side – og på sett og vis også fra erkebiskopen, fordi denne flyttet alle sine store handelsoperasjoner til Bergen. Nidaros ble redusert til et lokalt marked, med kraftig redusert myntbruk, og slik forble det frem til tiden for ny blomstring etter reformasjonen.
Foredraget ble fulgt av en rekke spørsmål og kommentarer fra salen. Formannen takket deretter for en meget interessant presentasjon – før han på vegne av NNFs styre tildelte Risvaag Bjørnstadmedaljen i sølv for fremragende numismatisk forskning.
Kveldens auksjon besto av 50 lot’er med mynt som innbrakte kr. 7.020,-. Det lave resultatet skyldtes først og fremst at hele 26 lot’er (hovedsakelig antikk mynt) ikke oppnådde bud. De tilstedeværende var samstemte i troen på at det nye nettilbudet med fotos av myntene snart vil bidra til økt interesse – både for innlevering og kjøp (bl.a. flere forhåndsbud) og føre til at det gradvis blir høyere kvalitet på auksjonsobjektene.
Sverre Dyrhaug