Denne mynten, Sear nr. 999, BMC 656 – tilhører den siste myntrekken vi kjenner fra gresk Syrakus, som i 212 f.Kr. ble erobret av Roma som ledd i krigføringen mot Hannibal i den annen puniske krig (219-201 f.Kr.).
Ekspertene er endog i tvil om mynten ble slått mens grekerne enda hadde kontroll over byen, eller etter romersk erobring. Mynten har uansett ”gresk” motiv, med Arethusa på advers og firspannet som krones av Nike på reversen, et motiv som hadde vært i bruk på syrakusiske mynter i nær 300 år. Mynten, på- lydende 8 litrai, er sjeldent vakker – mer forseggjort enn noen samtidig romersk mynt. Det er derfor ingen tvil om at mynten er ”gresk”. Den er sjelden, Handbook of Greek Coins oppgir den som R2, dvs. færre enn 25 eksemplarer kjent. Fire stykker ble funnet i Ennaskatten (1966) alle med samme advers-stempel, men to forskjellige revers-stempel.
Syrakus’ fall var dramatisk. I den første puniske krig (264-241 f.Kr.) kom Roma det greske Sicilia til unnsetning, og ryddet øya for karthagere. Syrakus beholdt sin autonomi i forståelse og i allianse med Roma.
Så i 219 begynner Hannibal å bevege seg, går etter hvert over alpene med elefanter og invaderer Italia fra nord. Han vinner flere slag, men ”katastrofen” for romerne kom i 216, i slaget ved Cannae, hvor han ved ”knipetangsmanøver” (militærhistoriens første!) omringer og utsletter en romersk hær på mellom 70.000 til 100.000 mann.
Han kunne ha gått mot Roma by, og kildene er uenige om hvorfor han ikke gjorde det. Var det pietet eller en realistisk vurdering av at han ville tape sitt taktiske og strategiske overtak med kamp inne i en by med trange gater?
Uansett – han valgte å gå utenom Roma og inn i sør Italia som han i realiteten behersket (med unntak for mindre enklaver) fra år 216. Hannibals suksess fikk følger: mange av dem som hadde erklært seg som allierte med Roma falt nå fra, og land som hadde tapt territorier til Roma så dette som anledningen til å ta det tilbake. Syrakus var i en særstilling. Diktatorkonge Hieron II var romernes venn på sin hals, men da han døde i 215 syntes hans etterfølger Hieronimus at Syrakus’ rolle i den romerske verden var for beskjeden. Hannibal hadde ingen umiddelbare ambisjoner om å erobre Sicilia, men han var særdeles interessert i at forsyningene fra Karthago skulle kunne seile i fred forbi et vennligsinnet land. SISTE GRESKE MYNT FRA SYRAKUS? Olav E. Klingenberg Syrakus, 12-litrai 212 f.Kr NNT 1-2015 ANTIKK MYNT31 Han lovet derfor raust at Syrakus skulle få overherredømme over hele Sicilia om de skiftet allianse. Og det gjorde de, men gjorde regning uten vert.
Romerne reagerte, landsatte en arme som lett knuste Syrakus’ egen hær – og innledet beleiring av byen. Hieronimus ble avsatt, og erstattet med det ”femte demokrati” i byen, men gi seg ville byen ikke. De hadde geniet Arkimedes, som kunne mer enn å beregne legemets oppdrift i vann – han var en kløpper på krigsmaskiner og utspekulerte forsvarsverk – og det holdt romerne unna i to år. Antagelig kunne byen ha holdt lengre, men Roma hadde venner i byen som skal ha åpnet portene, så i 212 ble det slutt på gresk autonomi i Syrakus. Arkimedes ble drept, til tross for at han var ønsket i live av den romerske øverstkommanderende (han ønsket seg vel en våpenkonstruktør).
Under beleiringen blir den siste myntrekken, fra 16 litrai, via nominalene 12, 10, 8, 6, 4, 2 1/2 til 1 ½ litra laget, og trolig en stund etterpå, romerne synes å ha behandlet byen og befolkningen pent etter at de kom innenfor muren. Den 2. puniske krig skulle fortsatt vare i nær 12 år. Men mens romerne i Sør-Italia nøyde seg med å plage Hannibals styrker i mindre slag, satte de først inn hovedstøtet mot karthagerne i Spania, for så å rykke over til byen Karthago. Det tvang Hannibal hjem, og okkupasjonen av Sør-Italia disintegrerte. Og nå skulle ikke romerne lenger ha noen greske kolonier på ”sin” jord, de greske byene ble romanisert. Men erobringen av de greske byer i ”Magna Grecia” representerer også et tidsskifte i romersk kultur, alt gresk ble ”in” – og når romerske byggmesterevner ble kombinert med gresk arkitektur – ble resultatet imponerende godt.
Så kanskje kan vi la den lille mynten fra 212 f.Kr. symbolisere ”greki- fiseringen” av romersk kultur? Året etter kom den første denar, modellert etter den greske drakme.

– Olav E. Klingenberg

På NNFs oktoberauksjon ble medaljen på bildet budt ut til en meget rimelig penge. Den er utgitt i 1994 til minne om Warszawaoppstanden 1. august 1944 – på polsk Powstanie Warszawskie – derav P’en i ankersymbolet.
Sommeren 1944 var Warszawa og det meste av Polen fortsatt besatt av tyske tropper, men russerne rykket raskt fremover og sto i slutten av juli i Warszawas østlige forsteder. Den polske hjemmefronten så at tiden nå var inne til å gjøre oppstand bak tyskernes linjer. Oppstanden hadde to mål: svekke tysk motstandsevne mot den fremrykkende Røde Armé – og – vise at polakkene kunne råde i eget hus: Polen hadde en eksilregjering i London og de fleste hadde nok liten lyst til å bli gjeninnlemmet i Russland. Polen ble jo formelt fri fra Russland i 1918, reelt først etter den polsk-sovjetiske krig 1919- 21. Russlands anneksjon av østre Polen etter Hitler-Stalin-pakten i 1939, og de etterfølgende massedrap på offiserer og intellektuelle i Katyn-skogen, hadde vel heller ikke stimulert ønsket om å kunne komme under sovjetisk kontroll. Det var på det siste punkt motstandsbevegelsen skulle ta blodig feil.
Ikke før hadde oppstanden startet, så stoppet den sovjetiske fremrykking. Tyskerne må ha forstått dette (tips fra russerne?) for de kunne raskt omgruppere og sette inn full innsats med fly, tanks og infanteri mot polakkene. Likevel klarte de polske styrkene i Warszawa å holde ut i 63 dager til 2. oktober. Da hadde motstandsbevegelsen mistet mer enn 48.000 soldater, herav 18.000 drept og 25.000 såret. Tyskerne på sin side mistet kanskje mer enn 26.000 mann (17.000 drept, 9.000 såret) men tallene varierer.
Militært var det også viktig at de mistet 310 stridsvogner, 340 lastebiler, 22 lette kanoner og tre fly. Her må det bemerkes at russerne hadde flybase fem km fra fronten, men ikke ett eneste fly lettet herfra til støtte for polakkene i 63 dagers perioden! Hitler var så oppbrakt over det ”polske svik” at han beordret Warszawas ødeleggelse. Og russerne lot det skje. Systematisk ble bygninger satt i EN BESKJEDEN MEDALJE MED STOR HISTORIE Olav E. Klingenberg Warzawamedaljenbrann og sprengt – man regner med at 85 % av byen ble jevnet med jorden. I prosessen mistet vel 250.000 sivile livet (heri medregnet dem som ble drept under selve oppstanden) I tillegg ble ca 150.000 warszawere sendt i konsentrasjonsleir hvor mange døde.
Først da tyskerne hadde ”ryddet opp” rykket den Røde Armé frem igjen, og resten av historien kjenner vi: Den østlige del av Polen ble innlemmet i Sovjet i tråd med avtalen med Hitler, den polske befolkning her ble ”relokalisert” til tidligere Preussen øst for Oder-Neisseelvene, og Polen forble under russisk kontroll til løsrivelsen med frie valg i 1989. Medaljen ble utgitt fem år etter det. Inntil 1989 var den offisielle versjon at frigjøring av Polen var en ensidig sovjetisk øvelse. Spørsmålet om den Røde Armés passivitet var politisk eller militært begrunnet har vært omstridt, men da uavhengige historikere fikk tilgang til sovjetiske arkiver etter Glasnost – er det ikke lenger tvil. Stalin beordret ”Holdt!”, og for å være helt sikker på at arméen ikke skulle følge militære instinkter, ble de sovjetiske styrkene nær Warszawa nektet tilførsel av drivstoff og ammunisjon så lenge det var liv i den polske motstand i byen.1 Det bør nevnes at de Vest-allierte (Storbritannia og Frankrike) sendte inn forsyninger med fly. Operasjonen ble likevel begrenset fordi de vestlige flyene ikke fikk lov til å lande på russisk-kontrollerte flyplasser i Øst.
Når russerne lot nazistene uforstyrret knuse Warszawaoppstanden er det liten tvil om at dette bidro til å berede veien for det kommende kommuniststyre. Og vi bør ha det i minne når vi i dag merker en sterk polsk nervøsitet overfor Putins politikk. Polakkene har en lang og sår erfaring med å ha vært i russisk ”interessesfære” fra tsartid til nyere tid.

– Olav E. Klingenberg